God tur til Finnskogen i Norge

av | 30 november 2023

Gråhäger

Gråhegren har også sitt hjem i Finnskogen. Er du riktig heldig kan du møte den i solnedgange. Foto: Stein Valkoinen

Høstferien sto for døren her i Helsingfors og ungene ville på besøk til farmor. Bil ble pakket og med Viking Line var vi på vei. En liten kjøretur på fem timer fra Stockholm og vi parkerte på Finnskogen, mitt barndoms paradis.

Her har jeg fiska, plukket bær, dratt på kanotur og etter hvert begynt å fotografere. Foto ble etter hvert yrket mitt og jeg trekkes stadig tilbake til Finnskogen, men hva er egentlig Finnskogen og hvor kommer navnet fra?

Det var på høy tid ungene fikk lære litt om historien så vi pakka bilen og dro på overnattingstur til Røgden.

Gapahuk. Slike gapahuker er det mange av innover Finnskogen. Ved de fleste kan man også lett finne ved til et lite kveldsbål. Foto: Stein Valkoinen

Plassen var valgt med omhu, her finnes faktisk spor etter de aller første menneskene som bosatte seg her inne. De første tegnene etter folk er fra steinalderen 7500 år før Kristus. En av boplassene deres lå vakkert til ved Røgden, bare 100 meter fra der vi la oss til i gapahuken.

I dag ser  vi ikke så mange av sporene etter dem siden det har blitt anlagt grusvei tvers over den gamle boplassen men skiltet står her og informerer vandrere langs Finnskogsleden om hva som en gang var.

Her var rikt på planter, bær, fisk og vilt samtidig som man bodde langt unna de mer folkerike områdene ved kysten og slapp konkurranse om mat. Selv i dag er det langt mellom folk og dyrelivet er rikt. Bær og vekster finnes det i massevis.

Purala Finngård. Gården fikk sitt navn etter den første nygyggeren, Erik Purainen som ryddet marka ved sin ankomst dær omkring 1640. Foto: Stein Valkoinen

Nests post på programmet var finnegården Purula som ligger vakkert til oppe på en liten høyde ca 400 meter i luftlinje fra Røgden. Sjø og fisk var viktig for neste gruppe som bosatte seg her inne på skogen også.

Da gården ble rydda rundt ca 1640 fantes det nesten ikke folk her inne på skogen. De fleste hadde allerede flyttet ned til flatbygdene i området rundt det som i dag kalles Finnskogen. Her lå et stort ødemarksområde på begge sider av den norsk/svenske grensen som var nesten folketomt.

Inn hit kom flyttende finner fra områdene Savolax og Tavastland i Finland. De bosatte seg i stor grad i det området vi i dag kaller Finnskogen. Området strekker seg fra Charlottenberg i sør til Elverum i nord. De flyttet hit av personlige, økonomiske, politiske og samfunnsmessige årsaker.

Her drev de skiftebruk i utmarka ved å svi av granskog og så rug i asken, såkalte rugbråter, (Huuhta på finska) svedjebruk eller svijordbruket. De felte granskog, lot den tørke og så tente de på. I aska som lå igjen sådde de rug. Gjerne mens aska fremdeles inneholdt varme. Ut av dette fikk de store avlinger i en tre års periode, så gjaldt det å ha en ny rydning klar.

Lom

Lom finner man også inne på Finnskogen. Er man riktig heldig kan man sovne til de kalde skrikene av sangen dens i måneskinnet. Foto: Stein Valkoinen

Granskogen ble ikke sett på som særlig attraktiv når det gjaldt tømmerhugst. Der var det furua som dominerte. Derfor blandet verken de svenske eller norske myndigheter seg inn i måten de drev jordbruk på, selv om det var ganske arealkrevende.

Rundt 1800 begynte den finske befolkningen gradvis å gå over til fast åkerbruk.  Finsk kultur og språk holdt seg lenge i disse øde skogsområdene. Den siste med finsk som morsmål regnes for å være Nitahå Jussi født 1874, død 1965. Han behersket også norsk, svensk og engelsk.

Erik Pontoppidan (1698-1764, var en dansk teolog, professor, biskop, entomolog og forfatter) skriver i 1753: ”Disse finnene er gode skyttere, og ernærer seg delvis med jakt samt delvis med svedjebruk.”

Vilt var det nok av inne i disse dype skoger. Her vandret alle de fire store rovdyrene sammen med elg, kongeørn, fiskeørn, skogsfugl, hare samt annet vilt. En av de mest fantastiske tingene med dette området er jo faktisk at du kan oppleve det samme rike dyrelivet i dag. Finnskogen er en av de få områdene i Norge hvor man kan finne alle de fire store rovdyrene innenfor et relativt begrenset området.

Ulv finnes også her inne i disse øde traktene. Er du riktig heldig kan du sovne til flokkens konsert. Mer villmarksfølelse enn det finnes vel knapt. Foto: Stein Valkoinen

Bjørn, ulv, bever og kongeørn var riktig nok utryddet i området noen år, men det tok ikke så lang tid før de fikk reetablert seg igjen. Ulven var den siste som gjenerobret området. Under en kanotur på Finnskogen i 1979 var jeg så heldig å få mitt aller første møte med dette fantastiske dyret.

Det var også på denne kanoturen jeg møtte på bever for første gang. Den hadde etablert seg inne på svensk side av Finnskogen. Det tok ikke mer enn tre år før de første individene kom seg over på norsk side og i dag finner du bever i mange sjøer og vassdrag her inne.

Dette innlandsområdet har vært preget av varme tørre sommere og kalde tørre vintre, men dessverre har global klima oppvarming slått til her så det monner. På 70 og 80 tallet gikk vi lange skiturer her. Skøyter var også i flittig bruk.

I dag er vi heldig om vi kan få 14 dager med brukbart skiføre.  Her hvor vi før var vant til -20, ja noen ganger ned mot -30 kuldegrader har vi isteden gjerne røde tall på termometeret vinterstid.

På tross av denne mangelen på snø vinterstid kan man i dag nyte dette området på oppmerket sti. Her har man etablert Finnskogsleden. Den følger gamle historiske stier gjennom landskapet fra Morokulien på grensen mellom Eidskog og Eda i sør og opp til Søre Osen i Trysil i nord. Selve leden er godt merket og er ca 240 km lang. Den slynger seg opp gjennom Finnskogen på begge sider av grensen mellom Norge og Sverige. Finnskogen er ca 40 km bred og 120 km lang. Terrenget er lettgått med rikt flora og fauna. Her finnes myrer, slake åser, vann og endeløse skoger.

Tranor

Traner finnes over alt her inne. Man finner de i dag gjerne i forbindelse med gårder og bebodde strøk. Foto: Stein Valkoinen

Finnskogsleden krysser grensen syv ganger og er innom 10 kommuner i Norge og Sverige. Her kan du vandre fritt på begge sider av grensen. Leden følger ofte de gamle ferdselsårene som gikk her og alt du trenger er vanlig turutstyr. Overnatting kan gjøres i de mange skogskoiene, gapahukene eller turistforeningshytter som ligger i området.

Vil du ha en natt en natt eller to med luksus og god mat så kan det anbefales å ta inn på Gravberget gård i Våler samt Finnskogstoppen i Grue (dog ligger denne siste ca to kilometer ut av Finnskogsledenleden) . Telt eller gapahukduk er også fine alternativer. Da kan man campe hvor og når man vil. Husk i såfall på å ta med fiskestang. Det er mye god matfisk i sjøene man passerer langs leden.

Selve leden er godt merket. Oragnge på svensk side og blå på norsk side. Den innehar 13 etapper og man kan gå den på 14 dager. Vil man ha en kortere tur kan man lett ta seg ut av leden og finne offentlig transport flere steder langs leden.

Villmarks-stien i disse dype skogene gir deg et lite historisk sus samt ro i sjela. Her haster ingen ting. Her inne ble det et møte mellom svensk, norsk og finsk kultur etablert. Et møte som skapte et slags grenseløst samfunn. Et møte som påvirker mange av de som bor her den dag i dag.

Bjørnen vandrer fremdeles fritt inne på Finnskogen. Den er sky og ikke lett å møte. Foto: Stein Valkoinen

Jeg har selv problemer med å se på Norge, Sverige og Finland som tre forskjellige land. Jeg snakker både norsk og svensk samt at jeg i dag kan gjøre meg nogen lunde forstått på finsk, i iallfall i butikken (selv om jeg ikke kan ha en lang politisk diskusjon på finsk)

Under koronapandemien ble grensen stengt for første gang i mitt liv. Jeg var ute på fototur med bil og kamera, men skjønte ingenting da jeg ble stoppet av folk i militærklær.  Jeg tror dette var første gang jeg måtte tenke over at Norge og Sverige faktisk er to forskjellige land.

Ved en annen anledning mistet jeg nesten flyet mitt fra Gardermoen (Norges hovedflyplass) til Helsingfors. Jeg sto på innenlands og lette febrilsk etter gaten min. Til slutt måtte jeg spørre en ansatt på flyplassen om hvorfor flyet mitt ikke kom opp på tavla. Han spurte hvor jeg skulle og da jeg svarte Helsingfors, fikk jeg latter til svar mens han pekte på utenlandsavdelingen og sa jeg måtte gå dit. Livet med et ben i tre kulturer er nok ikke alltid like enkel.

Läs mer om:

Flera artiklar på finlandsnatur.fi

Övervintrande fåglar påverkas av klimatförändringen

Övervintrande fåglar påverkas av klimatförändringen

Så skiljer sig synen på strömmingen i Sverige och Finland

Så skiljer sig synen på strömmingen i Sverige och Finland

Jättemussla hittad i Kajanaland

Jättemussla hittad i Kajanaland